"Sa hun egentlig det, Johannes?"

En vakker vårdag i 2011, sitter jeg i sofaen til min nylig forlovede. Vedkommende som skulle vie oss hadde tilbudt oss en samtale; om livet, relasjonen og veien videre. Han hadde forberedt en god samtale bestående av flere ingredienser. Verdier, behov, samliv og kommunikasjonsferdigheter skulle settes på dagsorden. Det som skulle vise seg å bli en a-ha opplevelse for oss, eller som min ektefelle sikkert vil påstå; for meg, var i hvilken grad jeg egentlig lyttet til det som faktisk ble formidlet av henne. Grensesprengende! Jeg har i tiden etter dette tatt utstrakte videreutdannelser- og kurs og besitter nå selvsagt mange gode svar på mulige årsaksforklaringer for dette, men i ærlighetens navn; den biten med «liv-og-lære» slår fortsatt inn😉

I en samtale kan det være mange ulike skjær å manøvrere forbi, slik at samtalen ikke havarerer, eller ender opp på feil destinasjon.

Forskning forteller oss at vi etter et fastlegebesøk kun husker 20% av hva som har blitt sagt. Sannheten er nok at verken jeg eller min kone husker så veldig mye av hva som egentlig ble sagt den nevnte vårdagen. Kanskje ikke så rart, når det er hele 14 år siden. Men hun sørger i alle fall på å minne meg på poenget om å lytte, en gang i kvartalet. Smart dame... Videre påstår hun at hun hadde besvart et spørsmål om hva hun opplevde som utfordrende ved meg og at hun ble overasket av min respons, fordi jeg så tydelig hadde tolket henne på bakgrunn av min egen opplevelse av å bli krenket. Det har hun sikkert rett i. I en dialog er det altså ikke kun det som sies, som skaper en forståelse hos mottageren, men vedkommendes tolkning, som blant annet er farget av ens eget levde liv. La meg gi et eksempel. Om man passerer en kollega, la oss kalle ham Per, på jobben, som ikke hilser, kan dette skape mange ulike tanker i ulike menneskers sinn. Forskjellige personer vil altså kunne forstå denne situasjonen på vidt forskjellige måter. Det lureste kan jo av og til være å sjekke ut med Per, ved å stille et spørsmål, men jeg prøver å få frem et poeng her, så vi lar den ligge(til en blogg om verktøy i kommunikasjon for eksempel). 

Jeg kan tenke:

"Er han sur på meg!!?"  "Hva har jeg gjort?"

Per passerer min kollega, Eli også, som tenker:

"Så han meg virkelig ikke?" "Så uhøflig!"

Deretter går også sjefen forbi, som på sin side får følgende tanker:

            "Har det skjedd noe galt?"                                    "Er han syk?"

Og du kan sikkert komme på flere tolkninger/tanker selv også. Nå er en tanke bare en tanke - ikke nødvendigvis en sannhet. En tanke er en tolkning av situasjonen man står i; altså hva situasjonen betyr for en. Men hva er så bakgrunnen for at vi kan tenke så vidt forskjellig om en og samme situasjon? Det er flere grunnner til dette, men vår selvfølelse spiller definitivt en stor rolle. I hvilken grad jeg opplever meg dugelig, elskverdig og verdifull preger mitt liv her og nå. Dette har igjen mye med vår oppvekst å gjøre, relasjonene vi har stått i - og står i, samt sentrale erfaringer i voksenlivet. 

Ingen er jo perfekte, vi er jo alle bare mennesker, med styrker, feil og mangler. Kan hende ble den dårlige delen av min selvfølelse trigget av min ektefelles konstruktive kritikk. At dette betød for meg at jeg ikke var god nok, selv om det ikke var det hun sa, eller selvsagt mener❤️

Om ikke dette var nok; du har kanskje hørt om «passiv-aggressiv»? Her er det snakk om personlighetsstiler og hvordan det påvirker vårt tanke- og atferdsmønster. Den passive(les: undertegnede kan tidvis tråkke litt inn i dette landskapet) kan ha vansker med å sette grenser og formidle sine; behov, følelser og tanker. Hva gjør man da? Jo, man kan gå rundt og la negative følelser- og tanker surne, være taus. Men «alt går selvsagt bra», og «nei, det er ikke noe galt». Går man slik over lengre tid, noe man jo kan gjøre, så vil ballongen sprekke til slutt. Den kan implodere og eksplodere, eller kanskje er det begge deler som skjer til samme tid? Og vipps så dukket den aggressive opp. Her vil man kunne formidle egne behov på en hard- og direkte måte, uten å ta hensyn til andres ve- og vel. I ytterste, billedlige, konsekvens; man kan «legge fra seg noen lik i veikanten» ved en slik atferd. Det man kanskje ikke hører så ofte om, eller fokuserer på; fordi i en krangel er vi kan hende mest opptatt av vårt eget; vår egen krenkelse, er det å være «sunt selvhevdende». Dette er den gylne middelvei. Man er tydelig på egne tanker, følelser og behov, men på en vennlig måte. Man tar også hensyn til den andre. Man viser seg selv- og den andre respekt. Her vil kommunikasjonen bære preg av man anvender ordet «jeg» oftere enn «du»; «jeg tenker..», «jeg føler», «jeg ønsker».  

Denne opplistingen tatt i betraktning, så kan det være mange grunner til at jeg ikke traff blink på hva min ektefelle formidlet til meg. Eller kan det kanskje være at jeg rett og slett ikke hørte godt nok etter på hva hun sa? Det er jo en mulighet, det?